Det var stort teater som ble servert i Kulturhuset i Namsos onsdag kveld, og Liv Ullmann var mesterlig. Men fælt, det var det – direkte grusomt.
NAMSOS: Vi var nok ikke alene om å sitte med den følelsen. Selv om kulturhusets storsal var så fullpakket av folk at publikum til og med satt i trappene, var det nesten ikke en lyd å høre mens nestorene Liv Ullmann og Bjørn Sundquist spilte hva remmer og tøy kunne holde på scenen. Gode var også de yngre Pål Sverre Valheim Hagen og Anders Baasmo Christiansen som sønnene i den forfyllete familien Tyrone.
Makan til familietragedie som utspant seg på scenen har vi aldri sett før. Det var nesten for tragisk, så gruoppvekkende at det ble slitsomt å se på.
Menneskelig tragedie kan være fæl, nedverdigende, høyrøstet, sår. Her fikk vi alle aspekter, fra mor Marys såre gråt til ektemannens brølende raseri og påfølgende dypfølte anger.
Stykket er glitrende regissert av Stein Winge. «Lang dags ferd mot natt» anno 2010 kommer til å bli stående som en av norsk teaterhistories store prestasjoner.
Det begynner lekent, med velmenende ekteskapelig erting om fars snorking, men litt om senn siger alvoret inn over familien Tyrone. Yngstesønn Edmund er syk, det fryktes at han har fått tuberkulose.
Mamma avfeier det hele som en sommerforkjølelse, men lar engstelsen påvirke seg så sterkt at hun begynner med morfin igjen etter å ha vært avholdende i to måneder.
Ektemann og sønner får mistanke til henne, og må for all del beskytte mor. Hun er jo så urolig, nervøs, skulle ikke ha bekymringer.
Men sannheten kommer for en dag, og mens mor setter sine skudd, heller far og sønnene innpå med whisky. Det fører til konfrontasjoner, anklager, skyllebøtter, angrep og utdeling av skyld. Mamma påtar seg offerrollen og fornekter virkeligheten. I tråd med sitt stadig større inntak av morfin, suller hun seg inn i fortida og messer og messer om det som har vært.
Forholdet mellom far og sønnene er også preget av anklager, beskyldninger og konfrontasjoner. Tidvis er tonen dem imellom direkte fiendtlig, men ett har de til felles: Bekymringa for mor. Mor som er limet i familien, og som de vil ha tilbake i «normal stand».
Skuespillerprestasjonene er store hele vegen, og vi må bare bøye oss i støvet for en Ullmann som makter de raske skifter i sinnsstemninga på en glitrende måte. Ullmann og skuespillerkollega Bjørn Sundquist vil trolig gå inn i norsk teaterhistorie som et av de virkelig tragiske ekteparene, og det er så fortjent, så fortjent.
Familietragedien de framstiller er sønderrivende.
